I sentrum av historien finner vi Hugh og hans android-ledsager Diana. Etter at en løpsk kunstig intelligens har tatt kontroll over forskningsstasjonen på månen, er det opp til denne duoen å navigere de farlige korridorene. Det som gjør at Pragmata skiller seg ut i mengden av sci-fi-spill, er hvordan samarbeidet mellom de to er bakt direkte inn i spillmekanikken.
Mens du kontrollerer Hugh for tradisjonell bevegelse og skyting, er du samtidig avhengig av Dianas evner som android. Hun håndterer hacking og tekniske utfordringer som er helt nødvendige for å komme seg videre. Dette skaper en dynamikk der du ikke bare kan skyte deg ut av problemer, men må tenke taktisk rundt hvordan de to utfyller hverandre i både kamp og gåteløsing.
Capcom har levert en atmosfærisk opplevelse i tredjeperson som føles både frisk og mekanisk dyp. Enten du spiller på PC, PlayStation 5 eller Xbox Series X|S, er den visuelle stilen og den tunge sci-fi-stemningen noe som virkelig setter spor. Det er sjelden vi ser spill som tør å satse så hardt på tvungen samarbeid mellom to protagonister i en enspilleropplevelse, og det skal bli spennende å se hvordan metaen rundt de ulike hacking-strategiene utvikler seg blant spillerne.
Soren